Åndsverkloven regulerer blant annet forholdet mellom interessene til opphavsperson og de avbildede, og samfunnets tilgang til materialet. Loven skiller mellom vern av åndsverk etter åvl. § 1 (f.eks. fotografisk verk) og vern av fotografisk bilde etter åvl. § 43a. Fortolkningen av hva som er hva, styres både av eksterne og interne forhold og ønsker. Ulike tolkninger gir betydelig utslag for tilgang til og bruk av materialet.

Hva som kjennetegner et åndsverk gjøres det rede for i åvl. 1. kapittel  § 1. punkt 1-13. Summert sett omhandler det grad av kreativitet og valgfrihet i skapelsesprosessen. 

Fotografier som ikke oppnår verkshøyde jmf. § 1 kan likevel være vernet fra fri bruk under åvl. 5.kapittel  § 43a, første paragraf "Den som lager et fotografisk bilde, har enerett til å fremstille eksemplar av det, enten det skjer ved fotografering, trykk, tegning eller på annen måte, og gjøre det tilgjengelig for allmennheten."

For museuminstitusjoner er også åvl. kapittel 2. § 16 a-e Bruk av hitteverk i kulturarvinstitusjoner mv. svært relevant. Disse omhandler bruk av materiale hvor man ikke kan finne alle tilknyttede rettighetspersoner. Publikasjonen In from the Cold, utgitt av Collections Trust, omhandler også hitteverk; "Orphan works" . Det er svært viktig at institusjoner som bruker hitteverk har god dokumentasjon på at de har forsøkt å komme i kontakt med rettighetshavere. Se også §  16e.