Rettigheter til kunstverk

Etter åndsverkloven (forkortes åvl) § 11 vil et åndsverk være vernet i 70 år etter utgangen av opphavers dødsår. Verkene til en opphaver som døde i 1949 vil være vernet i perioden 1950-2019 og falt i det fri 1. januar 2020.

Når verket har «falt i det fri» vil hvem som helst kunne fremstille nye eksemplarer av verket og gjøre verket tilgjengelig for allmenheten. Under vernetiden vil dette være opphaverens enerett jf. åndsverkloven § 3. Hvis maleren av et kunstverk døde i 1870, vil verket være falt i det fri. Hvis det er tale om malerier der vernetiden fortsatt er intakt, må eksemplarfremstillings- og tilgjengeliggjøringshandlinger klareres med rettighetshaver. Utgangspunktet er at skaperen av åndsverket vil være rettighetshaver etter § 3, men opphaveren kan «helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket» jf. åndsverkloven § 67. Dette må skje via en skriftlig avtale, så hvis museet har fått overdradd denne retten, må museet kontaktes. Det er viktig at denne avtalen klart gir uttrykk for hvilke rettigheter som er overdratt. Spesialitetsprinsippet i åvl § 67, annet ledd stadfester at ved usikkerhet skal avtalen tolkes i favør opphaver; altså at ordlyden skal tolkes innskrenkende.

I opphavsretten er det viktig å skille mellom eiendomsrett til eksemplaret og åndsretten til verket. Når man kjøper et fysisk kunstverk erverver man ikke uten videre retten til å forvalte åndsverket det representerer. Når eksemplaret er «solgt eller på annen måte overdratt med opphavers samtykke» kan verket spres videre etter åndsverkloven § 27. Etter åndsverkloven § 28 kan et «utgitt» verk «vises offentlig» etter å ha gjennomgått en slik eiendomsovergang.

Hvis museet (som eier originalen) skal være rett instans til å godkjenne eller nekte for at vernede verker blir kopiert (eksemplarframstilt) og videresolgt, må dette ettertrykkelig stå i en overdragelsesavtale med opphaver. Åndsverkloven § 67, annet ledd presiserer at «ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtaler klart gir utrykk for». Hvis det er slik at museet ikke har ervervet retten til å forvalte åndsverket, er det først opphaveren, deretter opphavers arvinger, med mindre opphaver har overdratt denne retten til noen andre, som kan klarere for slik bruk av åndsverket (se åndsverkloven § 75).

Har opphaveren for eksempel klarert for at et firma får produsere og videreselge kunsttrykk, vil museet være pliktig til å gi opphaveren personlig tilgang til originaleksemplaret. Arvinger og andre rettighetshavere har ikke denne muligheten. Hvis og når retten har gitt opphaver adgang til verket kan vedkommende gjøre bruk av sin rett etter § 3 ved hjelp av andre aktører, med mindre retten ikke finner dette urimelig. Hvis det er slik at verdien på originaleksemplaret vil bli forringet av opphaverens handlinger, vil dette for eksempel være en «rimelig grunn» til å nekte tilgang jf. Åndsverksloven §110.

Når det gjelder fotografi skiller opphavsretten mellom fotografiske verk og fotografiske bilder. Et fotografisk verk vil oppfylle verkshøydekravet i åndsverkloven § 2 ved at det er et «utrykk for original og individuell skapende åndsinnsats». Et fotografisk bilde er bilder som blir «frembrakt ved bruk av kamera eller ved annen teknikk som kan likestilles med fotografering» jf. åndsverkloven § 23. Et fotografisk verk vil ha en vernetid på 70 år etter opphavers død, mens et fotografisk bilde har en vernetid på 15 år etter fotografens død, minst 50 år fra bilde ble tatt jf. § 23. En vanlig oppfatning er derimot at rene reproduksjoner av eksisterende bilder ikke vil ansees som et nytt fotografisk bilde med ny vernetid. Dette har også lovgiver slått fast i forarbeidene (se Prop. 104L (2016-2017) s. 99).

Veiledningen Fotojuss for arkiv, bibliotek og museum har tatt til orde for at fotografering av malerier derimot vil være beskyttet som fotografisk bilde (se punkt 2.2.2). Det kan synes litt rart å behandle reproduksjoner av forskjellige typer todimensjonale verk ulikt. Fra et samfunnsmessig perspektiv er det ikke ønskelig at man enkelt kan forlenge vernetiden ved reproduksjon/digitalisering. Les mer i Torger Kiellands bok punkt 2.6.2.1.

• Opphavsrettslige problemstillinger ved digitalisering av undervisning ved universitet og høyskoler

Dette ser også ut til å være linjen EFTA-domstolen har lagt seg på. Det er derfor ikke lenger mulig å kreve vern for rene reproduksjoner av todimensjonale verk etter åndsverkloven § 23.  Digitalmarkedsdirektivet (som kommer til å bli implementert i Norge) artikkel 14 sier:

Denne bestemmelsen gir klart utrykk for at rene reproduksjoner av kunstverk ikke vil gis nytt opphavsrettslig vern. Vi vet så langt ikke hvordan bestemmelsen vil bli tolket ved implementering i norsk rett. 

Bildene som ligger på Digitaltmuseum.no har som formål å gi en så korrekt gjengivelse av museumsgjenstandene som mulig. De vil dermed falle utenfor grensen for vern etter åndsverkloven § 23.

I vernetida kan museene nekte avbildning og kommersiell bruk av verk med hjemmel i åvl § 31. 

Et annet vurderingstema er om museer kan nekte fotografering av verk de har i sin utstilling som har «falt i det fri». Utgangspunktet er at man kan fotografere så mye man vil på offentlige steder, som gater, parker og i offentlige bygninger.  Åndsverksloven § 31 sier: «Et verk kan avbildes når det varig er plassert på eller ved offentlig plass eller vei eller tilsvarende offentlig tilgjengelig sted. Dette gjelder likevel ikke når verket klart er hovedmotivet, og gjengivelsen brukes ervervsmessig. Byggverk kan fritt avbildes.»

Det er straffeloven § 10 som definerer offentlig sted som «sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes». Det er likevel ikke slik at det vil være fritt fram i butikker, restauranter og kulturinstitusjoner som er åpne for allmenheten, slik det framgår av åvl. § 31 (se over). 

Som eier av lokale har man mulighet til å sette nærmere vilkår for å gi adgang til fotografering av verkene som er "falt i det fri". Da er det  privatrettslige regler om avtale som vil være aktuelle ( avtaleretten). Sanksjonen ved å ikke overholde fotoforbudet vil være bortvisning. Disse vilkårene kan gjøres kjent for eksempel ved informasjonstavler, vakter og/eller salg av billetter som medfører at besøkende aksepterer deres vilkår for adgang. Ønskes det da å ta et foto av museets eiendeler for kommersielt /ervervsmessig bruk, må museet spørres først og kan da sette nærmere vilkår som økonomisk kompensasjon og krav om navngivelse. Navngivelsesretten følger av åndsverkloven § 5 om ideelle rettigheter og tilfaller kun den originære opphaver. Denne retten kan heller ikke overdras ved avtale jf. åndsverkloven § 67.

Den eneste bestemmelse som setter krav om kildehenvisning, er sitatretten i åndsverkloven § 29. For at denne bestemmelsen skal bli aktuell, må det foreligge sitatformål der man bruker bilde som illustrasjon eller argument i en ny fremstilling. Museet har dermed ikke et lovpålagt krav om å bli navngitt etter åndsverkloven, men kan sette et slik krav ved nærmere avtale.

Et siste vurderingstema vi kan se på er om firmaet handler i strid med «god forretningsskikk» etter generalklausulen markedsføringsloven § 25. Dette er en rettslig standard som medfører skjønnsmessig vurdering. Avgjørelser fra Høyesterett og alminnelige bransjeoppfatninger vil være veiledende når man skal vurdere nye tilfeller. I Iskremdommen henviste Høyesterett til en alminnelig lojalitetsvurdering. Det er ikke slik at bestemmelsen vil gi en forlengelse av vernetidsbestemmelsene i åndsverkloven, men vil kunne supplere åndsverksloven der man ellers kunne endt opp med et svært urimelig resultat sett fra et forretningsståsted. Det foreligger derimot en viss terskel for at klausulen skal kunne påberopes. Særlig der det foreligger økonomiske investeringer vil klausulen kunne bli aktuell. Man må også veie klausulen opp mot behovet for en sunn konkurranse. Monopol er aldri ønskelig sett fra et samfunnsperspektiv.

Hvis det er slik at et firma har skaffet fotografier til kunsttrykk på falske premisser, vil nok klausulen i markedsføringsloven § 25 kunne påberopes. Hvis det er slik at museet også står for produksjon og salg av kunsttrykk og dette firmaets produksjon vil stå i dirkete konkurranse med museets, vil det kunne tenkes at § 25 kan påberopes. Vi finner også et forbud mot etterligning av annens produkt i markedsføringsloven § 30 som da kan bli aktuell.

BONO har fått godkjenning fra KUD til å ta inn vederlag for alle vernede verk for avtaler om digital publisering av egen kunstsamling. 

• Les mer om BONO her: